Fokus: Den globale matvarekrisa

Prisen på ris har blitt tredoblet det siste året, mens prisen på hvete, mais og soyabønner er doblet. Høye oljepriser, økt kjøttforbruk, økt produksjon av biodrivstoff og langvarig underinvestering i u-lands jordbruk har fått skylda. Etiskforbruk.no oppsummerer matvarekrisa.
«Dette er sultens nye ansikt. Det er mat i butikkhyllene, men folk er priset ut av markedet»1. Det er Josette Sheeran, direktør i FNs matvareprogram, som sier dette. Verden har nok mat, men de fattigste har ikke råd til den. Dette dilemmaet har ført til store demonstrasjoner i mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika, hvor desperate mennesker må spise mindre, og overlate maten til de i familien som har fysisk arbeid.

Stadig flere i Afrika, Asia og Latin-Amerika blir fattigere og mer sultne, men det er ingen trøst å få fra økonomene i Verdensbanken som frykter en kraftig prisøkning i de neste tre årene. Verdensbanken frykter at sju år med vellykket fattigdomsbekjempelse vil bli reversert hvis prisene fortsetter å øke2. Dette vil gjøre mange av FNs tusenårsmål, blant annet målet om å halvere antallet mennesker som lever for under en dollar dagen, uoppnåelig innen fristen 2015.

Men de fattige bøndene tjener mer

På den andre siden mener blant andre Kirkens nødhjelp at økte matvarepriser vil være til fordel for mange fattige. Prisene på matvarer falt kraftig fra 1980 til 2000 og gjorde deler av landsbruksproduksjonen i utviklingsland ulønnsom. Flere av disse landene gikk fra å være selvforsynte til å bli nettoimportører, blant annet fordi vestlige produsenter dumpet subsidierte matvarer til utviklingsland i et forsøk på å holde prisene oppe i sine hjemmemarkeder.

Når hele to av tre av de fattigste i verden er bønder, betyr dette i utgangspunktet gode nyheter for mange. De får bedre råd til helsetjenester og utdanning, og til såkorn, gjødsel og drivstoff. På sikt skulle dette gi økt matvareproduksjon.3 Akkurat nå er imidlertid prisene på blant annet kunstgjødsel og drivstoff også så høye at ikke alle bønder har mulighet til å øke produksjonen. Overordnet sett er det ikke prisnivået i seg selv som er hovedproblemet, men det at prisen har økt dramatisk over kort tid, gjør situasjonen vanskelig å håndtere.

På kort sikt må de aller fattigste få hjelp. Derfor bør vestlige land bruke mer penger til bistandsarbeid og nødhjelp. Når prisene på mat og drivstoff øker, blir både behovet for- og kostnadene med nødhjelp, mye større.

Det er enighet om at matvarekrisa først og fremst må løses politisk, av verdensledere, politikere og organisasjoner som FN. Det er likevel noe du kan gjøre som forbruker. Framtiden i våre hender vil at vi skal spise mindre ris, ikke fylle bilen med biodrivstoff og spise mindre kjøtt, i hvert fall så lenge prisene er ute av kontroll4.

Hva er årsakene?

Nok mat: Det produserer stadig vekk mer mat, og denne illustrasjonen viser produksjon av mat per innbyggere i verden. Folk sulter på grunn av høye priser, ikke på grunn av mangel på mat. (Ill.: Wikipedia)

Ingen klarte å forutse den kraftige prisøkningen, og det er heller ingen enkle svar på hvorfor verden nå har fått en matvarekrise. Her er noen av forklaringene som har blitt lansert, presentert i tilfeldig rekkefølge:

– Nye spisevaner: Middelklassene i India og Kina spiser mer kjøtt enn tidligere. Siden 1990 har det individuelle forbruket av kjøtt økt to og en halv ganger i Kina, og melkeforbruket er tredoblet. Produksjon av kjøtt og animalske varer gjør at en større del av matvareproduksjonen går til dyrefôr.

– Mindre mat på lager: Verdens kornlagre tømmes, blant annet fordi myndighetene har nedprioritert matvareberedskap. Norge avviklet sine statlige kornlagre fra 1996. I februar 2008 var de amerikanske kornlagrene på det laveste nivået på 60 år.

– Liberalisering av verdenshandelen: Mer liberale handelsregler for matvarer har gjort utviklingsland til nettoimportører, blant annet ved at billig vestlig overskuddsproduksjon har blitt dumpet i utviklingsland. Kravene om å åpne grensene for import er særlig kommet fra Verdensbanken, som betingelse for lån, og fra utviklingslandenes egen bybefolkning, som ønsker billigere mat. Inkludering av jordbruket i Verdens handelsorganisasjon (WTO) fra 1995, kan også ha hatt en viss effekt.

– Produksjon av biodrivstoff: Biodrivstoff produsert av matvarer som mais, soya og sukker, såkalt førstegenerasjons biodrivstoff eller «agrofuel» har blitt oppfordret til gjennom subsidier. Selv om produksjonen av biodrivstoff skjer på kun én prosent av all dyrket mark, blir det mindre overskuddsproduksjon og dumping i utviklingsland, noe som øker matvareprisene. I tillegg holder forventingen om ytterligere produksjon prisene oppe. Se også avsnittet lengre ned om dilemmaet mat og biodrivstoff.

– Høy oljepris, som igjen er direkte koblet til økte transportkostnader og prisen på kunstgjødsel. Indirekte påvirker oljeprisen også prisen på andre råvarer, inkludert mat.

– Spekulasjon og hamstring: En fortsatt forventing om høyere priser og signaler om en voldsom økning i produksjon av biodrivstoff, gjør det mer lønnsomt å spekulere i matvareprisene. Varer blir holdt igjen for å bli solgt senere til en høyere pris. Grossister og dagligvarekjeder kjøper også inn ekstra mye, for å sikre seg mot seinere prisstigning, eller være sikre på å ha nok å selge.

– Tørke og naturkatastrofer: Tørke i Australia har ført til lav produksjon av blant annet hvete og ris i dette viktige eksportørlandet. Jordskjelvet i Kina rammet store jordbruksområder. En konsekvens av syklonen i Burma kan være at landet, fra å være en stor riseksportør, for første gang må importere ris,

– Urbanisering, brakklegging av land, erosjon og vannmangel er også faktorer som er med på å påvirke prisene. I USA mottar bønder subsidier for å legge jord brakk, i Kina har store områder blitt ubrukelige på grunn av vannmangel. Se for øvrig våre bakgrunnsartikler om jordbruk og drikkevann.5

Mat mot biodrivstoff: Går klimaet foran sultofre?

For å få nok til en full tank biodrivstoff på bilen, må det produseres mais tilsvarende et årsforbruk til en afrikaner som har mais som hovednæringskilde. Årets etiske dilemma er den økte produksjonen av første generasjons biodrivstoff av matvarer som mais, soyabønner og sukker. Spesialrapportør i FN, Jean Ziegler, mener at det er en «forbrytelse mot menneskeheten» å produsere biodrivstoff av mat, samtidig som Det internasjonale pengefondet (IMF) mener at biodrivstoff er et moralsk problem, og ber om et forbud mot å fylle tankene på busser, biler og lastebiler fra matproduksjon. Problemet med global oppvarming må «balanseres med det fakta at det er mennesker som kommer til å sulte ihjel», sier Dominique Strauss-Kahn, leder av IMF.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon mener på den ene siden at vi bør være «bekymret for muligheten av å bruke land og erstatte dyrkbar mark på grunn av biodrivstoff», samtidig som han sier at «vi trenger samtidig å alltid se på kreative kilder til energi, inkludert biodrivstoff. Derfor er det ikke en god løsning å bare kritisere biodrivstoff på det nåværende tidspunktet. Jeg anbefaler at vi ser på disse problemene på en omfattende måte», sa han til den engelske avisen the Guardian.6

I Norge går Framtiden i våre hender inn for forbud mot produksjon av biodrivstoff fra matvarer inntil prisene er under kontroll. De møter motstand fra blant annet miljøorganisasjonen Zero og Kirkens nødhjelp, som advarer mot å trekke forhastede beslutninger i en kronikk i Dagbladet:

«Produksjon av biodrivstoff er ikke hovedårsaken til at matvareprisene øker. Ifølge FAO (FNs jordbruksorganisasjon) bidrar en kombinasjon av faktorer til dette: redusert produksjon på grunn av klimaendringer, lav produksjon i mange utviklingsland, historisk lave kornlagre, økonomisk vekst i flere utviklingsland, økte energi- og transportkostnader på grunn av økte oljepriser og økt etterspørsel etter biodrivstoff. Biodrivstoff bidrar til cirka 10 prosent av prisøkningen, ifølge FAO.»7