Global matproduksjon, verdenshandel

Verdens totale matproduksjon øker. De siste årene har produksjonen av korn og fisk holdt seg stabil, mens produksjonen av frukt og grønnsaker, kjøtt, sukker og soyabønner stiger. Globalt er korn den viktigste gruppen av næringsmidler. Ris, hvete og andre kornprodukter står for nesten halvparten av kaloriinntaket i verden, og mer enn 40 prosent av proteininntaket.³

De siste årene har det gått en omfattende diskusjon omkring mat, handel og etikk. Verdenshandelen med mat er femdoblet siden 1950.⁴ Handelen er regulert av tollbarrierer og påvirket av subsidier. Det foregår forhandlinger om friere handel med mat i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Debattene er kompliserte og konfliktfylte, og WTO-forhandlingene har blitt utsatt flere ganger.

Landbruket i verden produserer ikke bare mat, men sørger også for kulturlandskap, spredt bosetting og forsyningssikkerhet i de enkelte land. Disse aspektene med landbruket blir ofte neglisjert i internasjonale forhandlinger til fordel for toll og subsidier. I 2005 brukte vestlige land 225 milliarder euro på støtte til sitt eget landbruk.⁵ Tilhengere av økt frihandel med mat argumenterer med at toll og subsidier i rike land hindrer utvikling i fattigere land, som produserer maten billigere og som kunne ha skaffet eksportinntekter gjennom bedre tilgang til kjøpekraftige markeder i vest. Motstandere av økt frihandel argumenterer med at eksportlandbruk i fattige land først og fremst styrker rike jordeiere og store selskaper, mens småbønder og tradisjonelt selvforsyningsjordbruk vil tape - både i nord og sør.

Skillelinjene i debatten går på kryss og tvers og splitter både fattige og rike. Den norske debatten om jordbruk og fiske i Norge er et eksempel: Fiskerinæringen ønsker friere handel for å få bedre markedsadgang for sine produkter, mens jordbruksnæringen ønsker å beholde toll og subsidier som kan beskytte mot konkurranse fra land hvor matproduksjonen foregår billigere enn her. Støtten til det norske landbruket beløp seg i 2004 til rundt 20 milliarder kroner. Cirka 11 milliarder var direkte støtte over statsbudsjettet. Resten er verdien av at norske bønder kan selge sine varer på et beskyttet marked, og dermed oppnå priser høyere enn prisene på verdensmarkedet.⁶

Fordeling av matressursene

Et ikke mindre omfattende problem handler om hvordan man kan skaffe nok og sunn mat til alle, uten at de langsiktige forutsetningene for matproduksjonen blir svekket.

Prognosene for befolkningsvekst tilsier at vi vil nå 8-10 milliarder mennesker i løpet av dette århundret. Arealene av dyrkbar jord per person synker. I 1970 hadde kloden 0,38 hektar dyrkbar jord per person. I 2000 lå arealet på 0,23 hektar per person, mens det ventes å ligge på 0,15 hekter i 2050.⁷ De fleste kommersielt interessante fiskebestander beskattes på eller over grensen for hva de kan tåle uten å bli lavere år for år.⁸ Dersom den totale fiske- og sjømatproduksjonen fortsetter å holde seg stabil, vil produksjonen per innbygger også her synke, i takt med befolkningsveksten.

I samme periode har mengden mat som kastes økt enormt. En undersøkelse fra 2005 viser at britene kaster 30-40 prosent av all mat de importerer og dyrker. Det antas at husholdningene kaster mer enn dagligvarebransjen og nærinsmiddelindustrien til sammen, med 140 kilo matavfall per person i året⁹. Mer enn førti prosent av amerikanske landbruksprodukter blir aldri spist¹⁰. I Norge ble det i 1999 kastet totalt 352 000 tonn matavfall i Norge. I 2004 var mengden økt til 440 000 tonn. Det er en økning på hele 25 prosent. Økningen i matavfall er større enn i noen annen stor avfallsgruppe.

For å skaffe mat til en voksende befolkning under slike forutsetninger har man i prinsippet tre muligheter: Man kan øke produktiviteten, det vil si produsere mer mat per arealenhet. Man kan fordele maten jevnere. Eller man kan legge om dietten.

Produktivitetsøkning er målet for utvikling av nye sorter og dyrkingsmetoder, som for eksempel genmodifisert mais og soya, men også for miljøvennlige, økologiske metoder som for eksempel Grow Biointensive.

Fordelingen av mat i verden er svært ujevn. I fattige utviklingsland er en av fem kronisk underernært.¹¹ Den skjeve fordelingen viser seg også i hvordan typiske menyer er sammensatt i ulike land. En av de store forskjellene handler om andelene av henholdsvis vegetarisk og animalsk føde. Når vi spiser kjøtt av dyr som fôres med korn, i stedenfor selv å spise kornet, blir rundt 90 prosent av energien borte på veien¹². Da trenger vi ti ganger så stor åker, som normalt skal både vannes, gjødsles og sprøytes. Verden har rett og slett ikke plass til åtte-ti milliarder ivrige kjøttetere.

I dag er kjøttforbruket svært mye høyere i rike enn i fattige land. En beregning anslår at vi kan opprettholde en bærekraftig matforsyning til ti milliarder mennesker på indisk kosthold. Et italiensk kosthold rekker til fem milliarder mennesker, mens et amerikansk kosthold bare rekker til 2,5 milliarder mennesker.¹³

Husdyrhold

Kjøttforbruket vårt går også utover dyr. Hvert år slaktes på verdensbasis 50 milliarder dyr for å bli til mat. Det industrielle landbrukets enorme fokus på profitt og effektivitet setter dyrenes behov i skyggen, og dyrevelferdsproblemer er utbredt. Les for eksempel mer om kyllingindustrien hos Dyrevernalliansen.

<< Forrige - Neste >>