Produksjonen av varer er en del av den globale økonomien som er basert på frihandel. Friere handel vil si at varer og tjenester som blir solgt over landegrenser i mindre grad blir ilagt toll eller møter barrierer i form av for eksempel kvoter eller tekniske krav. Tanken som verden har sluttet seg til gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO), er at alle kommer bedre ut dersom alle gjør det de er best egnet til. Varer og tjenester bør produseres der de kan produseres billigst. Muligheten for ekstremt billig og lite energikrevende transport som store container, bulk og tankskip har ytterligere muliggjort varebytte i global skala.

Frihandel har i praksis vist seg å være et system som øker verdens samlede produksjon av varer og tjenester, og frihandel har bidratt sterkt til mange mennesker i fattige land på kort tid er løftet ut av fattigdom. Kina er det fremste eksempelet - hvert år øker den samlede produksjonen av varer og tjenester i Kina med opptil 10 prosent. I løpet av de siste 25 årene er 300 millioner kinesere løftet ut av fattigdom.² Kinas store og stadig økende utenrikshandel er hovedårsaken til denne utviklingen.

Like fullt, selv om det internasjonale regelverk for frihandel - WTO-avtalen - gir utviklingsland muligheter, er de i hovedsak utformet på de industrialiserte landenes premisser. Det viser seg tydeligst ved at liberaliseringen har gått klart lengst på produkter de industrialiserte landene ønsker å handle i - særlig industriprodukter, mens på landbruksvarer - der utviklingslandene har størst muligheter til eksport - ikke på samme måte er liberalisert. Viktig er det også at  handelsliberaliseringen har skjedd uten at utviklingslandene parallelt har bygd opp en fungerende regulerings-, retts- og velferdsstat som kan balansere markedets krefter mot for eksempel behovet for vern og rettigheter til arbeidere. Handelsavtalene stiller ikke sosiale krav eller miljøkrav til landene som er tilsluttet dem. Resultatet blir at markedskreftene får relativt fritt spillerom.

Når markedskreftene får spille fritt er det nærliggende at arbeiderrettigheter og menneskerettigheter kan bli systematisk krenket. Vi vet at dette ofte er konsekvensen: Arbeidere syr 18 timer i døgnet med fare for å bli trakassert både fysisk og psykisk, med lønninger som gjør at de fortsetter å leve i fattigdom. I frykt for at de multinasjonale selskapene skal flytte produksjonen til andre land, underbyr myndigheter og produsenter hverandre. Slik tvinger landene hverandre til å være billigst mulig - et "kappløp mot bunnen".

På bunnen i dag finner vi Kina, Indonesia og Vietnam. Der klarer arbeiderne å produsere mest varer for minst penger, til en kvalitet som tilfredsstiller de multinasjonale selskapene. Det er disse landene som har størst økonomisk vekst, men det er også her blant de verste forholdene for arbeidere er. Det er ikke gitt at den økonomiske veksten i utviklingsland må skje ved krenkelser av menneske- og arbeiderrettigheter. Land som Sør-Korea har vist at det er fullt mulig å kombinere høy økonomisk vekst med bedrede velferdsordninger, sterke fagforeninger og sterke arbeiderettigheter.

De multinasjonale selskapene har lenge fraskrevet seg ansvaret for hvordan produktene de selger kommer til. Det gjenstår for eksempel at merkevareprodusentene anerkjenner en standard for en lønn å leve av. Nike har nektet å formulere en minstestandard på lønn i sine etiske retningslinjer, fordi de argumenterer med at lønnen skal avgjøres av markedsmekanismer eller kollektive forhandlinger mellom industrieier, stat og arbeidere.³

Disse mekanismene tar imidlertid tid å utvikle og er avhengig av et noenlunde jevnbyrdig forhold mellom arbeidsgivere og -takere, en velfungerende rettsstat og åpne demokratier. Realiteten er at arbeidstakerne ikke har muligheter til fremme krav. Ofte blir minstelønnen diktert gjennom lover, og den faller et godt stykke under hva som er nok til å dekke familiens nødvendige behov. Myndigheter kvier seg med å sette minstestandarder for høyt, i frykt for at produsentene skal flytte produksjonen til andre land.

I 2003 måtte 1,39 milliarder mennesker i arbeid leve på under to dollar om dagen i lønn, et beløp som ikke er nok til å dekke grunnleggende behov hos en familie.⁴

Den velansette britiske bistandsorganisasjonen Oxfam har i sin rapport Offside! fra 2006 grundig avdekket statusen til arbeiderrettighetene i produksjonen av sportsutstyr i Asia. De beskriver godt arbeidsforholdene i øst-asiatiske land.

Karakteristisk for den globale produksjonen er den store andelen av unge kvinner blant arbeiderne. 80 prosent av tekstilarbeidere er kvinner, stort sett mellom 15 og 30 år. De arbeider i fabrikker som kritikere kaller sweatshop. «Sweating system» ble utviklet tekstilindustrien i Storbritannia i perioden 1830 til 1850. Systemets logikk er at produksjonen lokaliseres blant en rekke underleverandører.

Underleverandørene er i stadig konkurranse med hverandre - dermed blir prisen presset ned. I og med at enhetene er spredd er det også vanskeligere for arbeidere og organisere seg. Systemet ble særlig utbredt i fattige strøk i London og New York mot slutten av 1800-tallet men møtte etter hvert massiv kritikk - og ble en av de utløsende årsakene til dannelse av fagforeninger og utviklingen av arbeiderlovgivning i Storbritannia og USA. Les mer om sweatshop-systemet her.

Den globale produksjonen er - på samme måte som i de tidlige faser av industrialiseringen av vestlige land - uregulert. Det er dermed ikke uventeta at tilsvarende system fungerer globalt i dag. Merkevareprodusentene kjøper produktene av leverandører i utviklingsland hvor lave lønnskostnader er det største konkurransefortrinnet. Uforsvarlig lange arbeidsdager, ingen arbeidskontrakter eller sosiale rettigheter er virkeligheten for de fleste arbeidere. Kvinnene mister arbeidet under graviditet, blir utsatt for verbal trakassering, seksuelle og fysiske misbruk. De kan få sparken hvis de organiserer seg. De fleste arbeiderne i sweatshopene er unge kvinner. Ofte er de innflyttere fra landsbygda eller ulovlig emigranter uten rettigheter. De er lutfattige, ofte analfabeter og uten rettigheter. Titalls millioner kvinner har flyttet til industriområdene, vekk fra sosiale- og familiære relasjoner.

Mange har ikke muligheten til å delta i fagforeninger. I Kina og Vietnam er det til og med forbudt å etablere uavhengige fagforeninger. I andre land blir aktive i fagforeninger forfullt, truet og trakassert, med stor fare for å miste arbeidet. Hvert år opplever medlemmer i fagforeninger og bli drept. Den mektige amerikanske fagforeningen United Steel Workers har gått til kamp mot det de hevder er bruk av regelrette dødskvadroner mot fagforeningsmedlemmer i  Colombia.

De store vestlige selskapene har etter hvert blitt utsatt for press til å forbedre arbeidsvilkårene hos sine underleverandører. Til å begynne med ville ikke merkevareselskapene ta ansvaret for hvordan produktene deres ble til. Etter en rekke avsløringer om hvordan kjente merkevarer ble produsert, endret holdningene seg sakte men sikkert i løpet av nittitallet. For eksempel har joggeskoprodusentene Nike og Puma offentliggjort navnet på underleverandørene, innført etiske retningslinjer og gjennomført andre tiltak som har gjort arbeidsdagene til arbeiderne noe bedre.

Dessverre viser det seg at sikkerhet og helse ikke blir prioritert for arbeiderne i fabrikker i utviklingsland. Unge kvinner avslutter sin arbeidskarriere i 30-årene med slitasjeskader og helseproblemer etter langvarig ensidig arbeid.

Spesielt har tekstil- og skoindustrien blitt kritisert etter brutale avsløringer om umenneskelige arbeidsforhold. Dette presset har gitt resultater. En undersøkelse gjort av svenske Fair Trade Center viser at nesten samtlige svenske produsenter av tekstiler har innført etiske retningslinjer for sine underleverandører. De viser seg imidlertid at dette ikke er nok. Klesindustrien har fortsatt en lang vei å gå før vi kan kalle den forsvarlig.

Utvilsomt har flyttingen av produksjonen fra vestlige land til utviklingsland hatt positive følger for den økonomiske situasjonen for de fattigste. Industrialiseringen av fattige land er nødvendig for å redusere fattigdom. Men produksjon er ikke målet, det er middelet til å oppnå velferd og et velfungerende samfunn. Da er det en forutsetning at produksjonen er forsvarlig.

Fortjenesten på arbeidet som utføres i fattige land ender opp i vestlige lommer. I følge en beregning av Norwatch http://www.norwatch.no/ utgjør bomullsplukkerens lønn 0,087 prosent av utsalgsprisen, fabrikkarbeidernes 0,4 prosent, mens 33 prosent går til merkevareselskapet og 50 prosent til utsalgsstedet.⁵ I tillegg nyter norske forbrukere kunstig billige produkter. Framtiden i våre hender har med bakgrunn i tall fra SSB beregnet at klær er relativt sett 43 prosent billigere i dag enn i 1990. Ved dette følger et ansvar. Vi nyter fruktene av et frihandelssystem som muliggjør billig produksjon - da bør vi og ta et ansvar for at prisen andre betaler ikke blir for høy.

Hva kan så norske forbrukere gjøre? Forbrukere kan være bevisste å velge produkter fra produsenter som har et godt rulleblad - hvilke produkter som kan anbefales finnes innenfor de nærmere produktkategoriene. Et virkemiddel som har vist seg effektivt er forbrukerboikott av de merkevareprodusentene som har et dårlig rulleblad, Forbrukeren kan også spørre etter garantier for at produktet de kjøper faktisk er produsert av arbeidere som mottar en lønn de kan leve av og har grunnleggende rettigheter. Bruk din forbrukermakt til å belønne selskaper som produserer varer du trenger innefor etiske standarder. Et tips er også å sjekke det britiske nettstedet ethiscore.org, hvor produsenter rangeres etter etiske standarder som arbeiderrettigheter, menneskerettigheter, miljø- og dyrevern og helse.

Kilder 

1. Fair Trade Center http://www.fairtradecenter.se
2. CIA The world factbook (https://www.cia.gov/cia/publications/factbook/geos/ch.html)
3. Oxfam-rapport: Offside http://www.oxfam.org.uk/what_we_do/issues/trade/offside_sportswear.htm
4. (ILO World Development Report 2004-05: Employment, Productivity and Poverty Reduction. http://www.ilo.org/public/english/employment/strat/wer2004.htm)
5. NorWatch (http://www.norwatch.no/filer/tekstilrapport.pdf)