Utvinning av diamanter kan være helseskadelig for arbeidere og nærmiljøet. Gruvearbeiderne arbeider i farlige omgivelser, og støv fra gruven kan føre til luftsveisproblemer hos arbeiderne. I tillegg har FN-organisasjonen ILO dokumentert barnearbeid i flere faser av diamantproduksjon, fra gruver - hvor barn lettere kan komme til i lave og trange gruveganger, men også under kutting og sliping av diamanter.

I mange afrikanske land foregår utvinningen av diamanter med håndkraft, ved hjelp av spader, hakker og siler. Det manuelle arbeidet med å utvinne diamanter er svært hardt, og derfor er det stort unge menn som gjør det hardeste arbeidet. Disse arbeiderne får så dårlig betalt, at de ikke har mulighet til å investere i utstyr som ville gjort arbeidet lettere og sikrere.⁹

Ressursforbannelse

Det er ingen hemmelighet at verdien på diamanten har en eksepsjonell økning fra uslepen diamant og til den selges ut til kunden. Conflict-Free Diamond Council anslår at det i 2002 ble omsatt for 9 milliarder dollar i rådiamanter, før diamanten blir kuttet, slipt og solgt som edelsten. Butikkene selger diamanter for 57 milliarder dollar.¹⁰ Av dette utgjør arbeidskostnadene omtrent én prosent. i hovedsak til de som arbeider med utvinning og sliping av diamanter. Den arbeidsintensive arbeidet med diamanter skjer i stor grad i utviklingsland.

Det er vanskelig å kontrollere diamantindustrien når utvinningen skjer på overflaten, slik at alle med en spade, bøtte og sil kan utføre arbeidet. Land som Sierra Leone, Kongo, Angola og Elfenbenkysten, der diamanter blir vasket opp i elver og finnes rett under overflaten, har kjempet hardt for å kontrollere det som blir kalt verdens verste ressursforbannelse. Konfliktdiamanter har vært med på å forlenge blodige borgerkriger. Diamanter og andre verdifulle ressurser har heller ikke bidratt økonomisk til landet. Det er et paradoks at Angola, som både har svært rike oljefelt og rike diamantressurser, er et av verdens fattigste land.

Samfunnsøkonomen Jeffrey Sachs har sammen med Harvard-økonomen Andrew Warner studert 95 mineraleksporterende utviklingsland i perioden 1970 til 1990. Konklusjonen var nedslående: Land som høy avhengighet av naturlige ressurser viser til dårlig økonomisk utvikling.¹¹ Mange land som kun eksporterer råmaterialer mister muligheten til å få noe av verdiøkningen i det ferdige produktet, noe som ville gitt flere arbeidsplasser og et økonomisk løft.

Derimot har blant annet Namibia og Botswana, med sine underjordiske diamantdepoter, klart å kontrollere industrien på en helt annen måte. De største selskapene er delt femti-femti mellom diamantselskapet De Beers og de nasjonale myndighetene. Diamantene utgjør en viktig inntektkilde som kommer landenes innbyggere til gode.¹²

Miljø

Støv fra utvinningen av diamanter kan forårsake luftveisinfeksjoner og lungesykdommer både for arbeidere og mennesker i lokalmiljøet. Svært store mengder stein må knuses for å finne diamanter, og både under utvinning, videre prosessering og transport avgis det mye støv.¹³

Diamantindustrien leter etter nye kilder etterhvert som tidligere kjente kilder tømmes. Flere nye produksjonssteder i nordområdene har blitt satt i drift. Blant annet har Canada fått en større diamantindustri, men på tross av høyere miljøstandarder, har industrien blitt kritisert for å finne sted i sårbare naturområder. I desember 2006 kritiserte Alvin Fiddler, en representant for urbefolkningsorganisasjonen Nishnawbe Aski Nation, De Beers planer om åpne diamantgruver i de senvoksende boreal granskogene i nordområdene. Han mente de kunne være til stor skade for områdenes økosystemeter.¹⁴

Barnearbeid

Barnearbeid er utbredt i diamantbransjen, spesielt når det kommer til kutting og sliping. Store deler av denne produksjonen skjer i Asia, hvorav India står for 70 prosent av all produksjon målt i vekt. På grunn av billig arbeidskraft slipes de minste diamantene i India. Diamanter med vekt ned mot et tusendels gram skal slipes ned til en diamant med femti fasetter, og da lønner det seg å ha et svært godt syn. På tross av at barnearbeid er ulovlig i India, sier Janine Roberts i sin bok fra 2003 at «loven blir ignorert. Skarpe, unge øyner er høyt verdsatt av diamanthandlere».¹⁵

I en ILO-rapport, som ble lansert i 1997 i forbindelse med en konferanse om barnearbeid i Oslo, vises det til en fagforeningsfilm som avdekker bruk av barnearbeid. De filmet seks år gamle barn på arbeid med farlige slipehjul og arbeidere som lever og sover på arbeidsplassen innhyllet i søppel, ekskrementer og industriell avfall. «I en fabrikk observerte vi at opptrent halvparten av arbeidsstokken var i en mistenkelig alder», står det i rapporten.

På tross av store overskudd i diamantindustrien, mottar arbeiderne og barna fattigslige lønner, og de arbeider i farlige omgivelser som kan gi dem lungesykdommer, slitasjeskader og gjøre dem halvblinde. Titusensvis av barn arbeider opp til 16 timer om dagen, uten mulighet til å leke eller å gå på skole. Én av ti diamantarbeidere i Surat, det største området for diamantindustrien i India, er barn.¹⁶

Barnearbeid er mindre dokumentert innen utvinningen av diamanter, men det er ingen tvil om at det forekommer. I 2003 avslørte BBC at arbeider tusenvis av barn i diamantgruver i Sierra Leone. Journalisten rapporterte at et stort antall barn i alderen sju til 16 år arbeider i gruvene i Koidu, «De arbeider fra åtte til atten, og utfører hardt arbeid som graving i jord».¹⁷